onsdag 16. august 2017

Over toppen



Som en liten bekk i følge med andre små bekker, blir til en brusende elv, har plantene i hagen gått fra en stille og rolig start i våres, til å vokse seg til et stort crescendo av brusende blomsterprakt. Selv om det meste av blomstringen har vært senere ute enn vanlig, kom det uunngåelige øyeblikket der hagen som helhet bikket over sitt eget toppunkt.
Kunne man enda fryse det øyeblikket!


Jeg oppdager det sjelden før det er forbi. Det er så lett å tenke seg framover. Litt for lenge. Omtrent som når jeg ser etter en rasteplass med fin utsikt på fjellet. Jeg forkaster den ene etter den andre fordi det stadig blir finere og finere. Og hva skjer? Plutselig er jeg på vei ned fra fjellet. Hvor snudde det? Hvordan skal man skjønne når man bikker toppen?

Telekia, Skogskjegg, Mjødurt og Bronseblad
Kanskje er det ikke nødvendig, og kanskje er det uansett individuelt hva man definerer som det absolutte høydepunktet. Heldigvis kan man alltid se ting på flere måter. Man kan ta inn helheten eller man kan dele helheten inn i sine enkelte deler og disse  videre inn i små og enda mindre detaljer.













Hvis jeg betrakter hagerommene her i Fagertunhagen hver for seg, er det fortsatt mange høydepunkter igjen. Det er som med selve livet. Det er kun en fase som er forbi. 
Våren, forsommeren og høysommeren er rett og slett tilbakelagt. Nå er det kaldere om nettene, mørkere om kveldene og høsthagen gjør seg klar til å folde seg ut. Det ulmer av varme farger inni kalde knopper. Bare solen varmer lenge nok av gangen så sprekker knoppene opp og avslører seg som rause gledesspredere. De skal være her og lyse opp i gråe som solrike høstdager helt til frosten setter et endelig punktum for hagesesongen 2017. 

Tagetes. Linné (rød) og Orange Gem
En georgine i ferd med å avsløre sin ID
Det er solsikker, georginer og solbrud, ja til og med geum dukker opp på scenen igjen med ildrøde blomster.
 Det er ikke måte på alle som vil være med. Noen bryr seg ikke om tiden. De bare blomstrer på. Det er de kjappe ettåringene. De har ingenting å tape, men alt å vinne på en lang blomstersesong. Da rekker de å sette enorme mengder frøstander for å sikre kommende generasjoner. Og her snakker vi ikke bare varme farger. Her er det rett og slett alle farger!


Solbrud med Tagetes Linné i bakgrunnen
Valmuer, tagetes, ringblomst, blomkarse, sommerstokkroser, pyntekorg og kornblomst. De har allerede blomstret lenge og det har ikke streifet noen av dem at vi er langt ute i sesongen. De briljerer. De fyller plassen sin med farge og smittende energi. De lokker fram sesongens siste stauder. De som er like kalde som isen på sjøen. Like vakre som snøkrystaller og isroser. Det er de blå. Høsthjelm, kinasøte og skogsøte. Så blå at de kan ta selvtilliten fra selve himmelen -  og farlig vakre.


Enn så lenge må jeg og humlene nøye oss med falmende riddersporer og metalliske blå alpestikler.
Ikke noe dårlig alternativ. Kan til og med brukes som tørkestativ for dryppvåte humler som trenger å henge til tørk.


Nå er det snart tid for høstens bugnende gavmildhet og skarpe farger. Kjøligere, men også klarere luft og fuktige morgener og kvelder. Mørket kryper innpå og nattefrosten har allerede opptrådt et par plasser på østlandet. Men ikke i Fagertunhagen. Jeg håper virkelig at det ikke skjer på lenge enda.






Over toppen - klar for neste
































torsdag 27. juli 2017

Glede i hagen



Når julisolen varmer og duftene virvler gjennom hagen, må jeg bare gå meg en runde og la alle sanser få del i gleden.

Jeg klapper og stryker, napper og kaster. Jeg bøyer meg og snuser, drar blomstene inntil meg og kjenner greiner, torner og blader rispe meg i huden eller hekte seg i klærne. 

Selv om jeg ikke skal spise jordbær jeg bare smake på ett bær, og det søte, friske jordbæret aldeles eksploderer i munnen min. 











Jeg stikker meg på agurkurtbladene mens jeg snuser inn agurkduften og ser biene summe fra den ene blå stjernen til den andre. 

Så napper jeg av en blomst og legger den på tungen. 
Den har en like mild smak som jordbæret var eksplosivt. 

Som en liten bit med rispapir som blir borte i munnen. 
























I gulrotsengen vokser det kamille i overkøya. 
De strekker seg mellom gulrotplantene på tynne stilker og vaier beroligende i solen uten å skygge for mye av gulrotgresset ved føttene. 

Jeg høster blomster til vinterens tekopper i sofakroken. Her og der er en av blomstene vertskap for en maur og hans lille husdyrkoloni. Mauren høster honningdugg og jeg høster velvære.






















Jeg går forbi komposten og graver et lite hull i overflaten. Så stikker jeg hånden nedi og borrer den dypere ned. Der inne er det varmt og fuktig. Der arbeider et mikroliv i harde tak for meg. Selv om alt ser urørt ut på overflaten så ulmer det under. Jeg drar hånden ut og pakker igjen hullet. Kjenner at hagen er levende og varm.


I kjøkkenhagen knipser jeg av en brokkolistilk og knasker den i meg mens jeg plukker vekk visne blomstererter. 
I år har det ikke vært angrep av kålsommerfugler med påfølgende larver. Bank i bordet! 

Jeg følger bønnestilkene på deres snirklete ferd opp i bønnebuen min. Sneglene følger med fra det kjølig-fuktige mørket under potetriset. De lager skjelettmønster av bønnebladene der nede. Jeg leder stenglene på rett vei der oppe.


I staudebedet står bronsefennikel og svartkål mellom blomstrende geranium og astilber. 
Selv om jeg syns det er som å putte hår i munnen, må jeg smake på de trådtynne bladene til det bronsefargede rufsehodet. 
De smaker anis, men det føles litt som hår. Godt, og rart. 


Jeg setter meg på bjørkestammen som falt for motorsagen i vinter. Den kjennes fortsatt levende ut i solvarmen. Og den er fortsatt tilstede i hagen. Hele den gamle bjørka. 
Kvistene danner teppet under pergolaen og riset har fått lov til å rage til værs på stammen til et dødt grantre som jeg fant i skogen. 
Der har det tynne riset samme utsikt som tidligere, uten at det blir krangel med urter og grønnsaker om sol og vann. 

Noe av riset ligger også nederst i kompostbingen min. Der styrer det oksygentilførsel og drenering med nedarvet kunnskap og dyktighet. 
Naturen er fantastisk! 

I kvisthulen klirrer det forsiktig i et glasshjerte oppunder taket. Det aldeles dirrer i hundrevis av roseknopper også. De er så klare til å springe ut at de nesten ikke kan holde seg. Men Polstjärnen må få lov til å beholde rampelyset alene en stund til. Honningrosen må vente litt. Jeg sitrer nesten av forventning selv også, og lurer på hvorfor jeg ikke har plantet flere av dem.





Det knaser og knekker når jeg går ut av hulen. Jeg tråkker på kongler og heller som ligge litt hulter til bulter etter at jeg raidet stiene mine på jakt etter skifer på forsommeren. 

Nå ligger skiferhellene samlet og stiene ler mot meg med innvaderende krypfredløs og blå jonsokoll mellom krympende striper av bar jord. 
Hagen liker å bryte litt håndbak med meg. Jeg må visst trekke pusten og spenne musklene. 
Skape litt orden i rekkene igjen. Ikke la det gå for langt. 













En tettfylt Maiden Blush ber meg komme nærmere og jeg er ikke vond å be. Hun har vandret ut av obelisken sin og blitt bestevenn med en fylt geranium som jeg ikke visste at jeg hadde. Når i all verden plantet jeg den?

Jeg tar et bilde av de gode vennene og tenker at jeg må google geraniumen, men det får bli senere. Kanskje til vinteren. Nå må jeg bare være her ute og nyte.


Det er forresten flere som er ute og nyter hagen.

Bagera dukker plutselig opp fra en Bronseblad og synes det er på tide med litt hagekos.

Tenk å være katt og få sett de store plantene innenfra. Kunne smyge seg mellom tette staudekratt og hoppe fra stein til stubbe gjennom bedene. Rulle seg i kattemynte og jakte av hjertens lyst på alt som gjemmer seg der innunder hagen min...



mandag 24. juli 2017

Pergolaen



Det er 4 år siden jeg skrev de første innleggene om pergolaen min, og i 2013 laget jeg en oppsummering av pergolaprosjektet. (Link her)


I år har pergolaen blitt pusset opp og målet er å gjøre den helt ferdig i løpet av sommeren. Tre strøk med beis, mer armeringsjern, et speil og en benk har gjort susen. Bakken inni pergolaen er ferdig utgravd og nå mangler kun døren jeg vil ha i enden ved uthuset.
(Strengt tatt mangler plattingen jeg ønsker meg utenfor hekken også, men det blir nok et selvstendig prosjekt.)




Det har vært noen utfordringer underveis i forhold til utgraving av bakken. Opprinnelig var det ingen tanke at det skulle være nødvendig, men i og med at plenen ikke var plan der jeg satte opp pergolaen så ble deler av den ganske nedsenket i terrenget for at alt skulle være i vater på toppen.



En nedsenket pergola betød da selvfølgelig at takhøyden ble lavere og løsningen ble utgraving.

Den resterende delen av gravejobben tok kjæresten min seg av i fjor sommer. Jeg brukte noen vårdager på å planere ferdig, grave opp en liten stein som stakk opp, resignere og grave den "lille" kampesteinen ned igjen, lage kanter og kutte kvist til dekkmateriale over duken.

Nå går man et godt trinn ned for å komme inn i pergolaen og takhøyden er tilbake igjen.

Det ironiske er at pergolaen har sunket I det ene hjørnet, så den er langt fra i vater lenger, men shit happens. Jeg satser på at beplantningen etterhvert kan kamuflere det.



En superfornøyd benkesnekker
Etter å ha lett i flere år etter en rimelig og bred nok benk til enden av pergolaen, ble youtube løsningen.
Der fant jeg en amerikaner som veivet og forklarte mens han snekret sammen en benk på null komma svisj.
Jeg antok at two by four og two by six betød 2 tommer ganger 4 eller 6 tommer og oste avsted til nærmeste byggmax.
Et stykke ut i snekringen skjønte jeg på målene som ikke stemte helt, at de 2 tommer tykke materialene skulle vært halvannen tomme tykke, men det gikk greit å tilpasse.
Jeg lagde benken en halv gang bredere enn amerikaneren og satte på en ekstra 'tverrdrager' under setet. Så forkastet jeg forklaringen hans på armlener og skråsaget dem slik at det ikke ble noen store gliper inn mot ryggen.

Strålende fornøyd med resultatet innså jeg at benken veide langt mer enn jeg kunne rikke, og så var det å vente tålmodig et par dager til jeg fikk bærehjelp. Veldig kjedelig når jeg omtrent står og hopper av spenning for å se om den passer inn på plassen sin.


Med benken på plass var det tid for å gjøre noe med speilplanene mine.
Jeg fant noe gammelt listverk på garasjeloftet som jeg snekret to rammer av. Mellom disse festet jeg det gamle baderomsspeilet vi hadde hjemme da jeg var liten. Det har noen flekker uten 'speil', men kan fint gjøre nytte for seg i hagen.

Her er benk og speil på plass.

Speilrammen ble malt og hengt opp i armeringsnettet på endeveggen i pergolaen.




Et par flammentanzroser og noen klokkeranker ble satt nedenfor.
Jeg håper at klokkerankene skal kle inn veggen i år og så kan rosene få litt tid på seg før jeg stiller for høye krav til dem.


Lille speil på veggen der... 

En supersnill kollega spurte om jeg trengte mer armeringsjern til pergolaen min, og vips dukket mannen hennes opp på jobben med 9 nykuttede lengder! Kan tro jeg ble glad :)

Nå har polstjärnen og de andre klatreplantene fått mer å støtte seg til og jeg kjenner at drømmen om et tak av planter stadig nærmer seg.







Hekken som vokser langs den ene siden av pergolaen var egentlig en frittvoksende søtmispelhekk like høye som toppen av uthustaket. Den sagde jeg ned til en snau halvmeter sommeren 2009.
Etter det har den blitt tuktet strengt. De siste årene har den vist litt tegn til stress og sykdom og et par av plantene har faktisk dødd. Heldigvis dekker de andre til så det ikke blir hull. Åpningen I hekken var der allerede da jeg kom hit. I sommer har jeg luket kraftig mellom hver plante, gjødslet, lagt på aviser, barkduk og bark. Jeg håper at hekken skal ha godt av å slippe og konkurrere med ugress om lys, luft, vann og næring.


Jeg har fortsatt kvistkutt på bakken i pergolaen. Det er ikke ideelt når det har regnet veldig mye, men det koster ingenting så lenge jeg produserer det selv. Innimellom sper jeg på med litt kjøpebark, men på sikt hadde det jo vært fint med et litt fastere underlag.


Døren i enden er fortsatt ikke-eksisterende. Jeg lurer på om jeg skal bruke gulvbordene som utgjør loftet i uthuset som materiale til døren. De er så grove og sjarmerende. Jeg har ikke bestemt meg for hvordan jeg vil gjøre det enda. Kanskje må den bare bli til underveis når jeg ser hva som blir mest praktisk. Jeg finner nok på noe :)















onsdag 12. juli 2017

Å finne balansen mellom kjærlighet og lidenskap


Etter mange år som skilt alenemor begynte jeg å lure på om jeg skulle forbli singel. Helt til jeg plutselig traff blink på en dating-nettside. Jeg hadde sett for meg drømmemannen i årevis og tatt helt feil. Min hagegale handyman viste seg å være en golfspiller med mer hang til excel-ark, tall og statistikker enn hammer, spiker og spade. Hans tilnærming til blomster og hage dreide seg mest om skrikende mønster på fargerike golfbukser (se for dere curling-gutta) og en pistrete julestjerne på kjøkkenbordet som han har puslet med i årevis - uten at den ser nevneverdig mer frodig ut av den grunn.
Kjæresten min får stjerner i blikket av endeløse plener og synes å tro at det kan vokse golfballer i bedene bare man peprer dem med nok baller.
Det er pussig hvordan alle forhåndsdefinerte ønsker kan vike når den rette åpenbarer seg. Plutselig var ikke kriteriene så viktig lenger. Jeg er jo i grunnen ganske handy selv og med verdens snilleste, morsomste og mest optimistiske mann på laget kan jo ingenting gå galt. 

Noen ganger kan golf og hageinteresse virkelig gå hånd i hånd. Som når man spiller i et vakkert beplantet hageanlegg. Her fra en tur til Gradi i Polen før snøen hadde gått i hagen hjemme.


Etter et par sesonger hvor hagen ble nedprioritert til fordel for golf, kjærlighet og ferieturer, fikk jeg i fjor høst et alvorlig anfall av abstinenser. Dette skjedde når mørket hadde senket seg og løvet hadde lagt seg på bakken. Kjærligheten hadde ikke visnet, men det hadde hagen. Den hadde knelet for høsten og lagt seg stille ned for å vente på den uunngåelige vinteren. Frøene var strødd på stedet og georginene hang slapt med slimete og ugjenkjennelige hoder mot bakken. Uten navnemerker og like fargeløse alle sammen. 



Nei, det er klart at dette er en overdrivelse, men følelsene var plutselig veldig sterke. Det kjentes som et savn på grensen mot sorg. Jeg kastet meg ut i hagen med kjæresten og spaden, og sammen fikk vi opp nesten alle knollene. Noen gjemte seg slik de alltid gjør, men det meste ble med inn i kjelleren.
Jeg benyttet vinteren til å innfinne meg med at jeg ikke kan rekke alt på en gang, og denne sommerens planer ble lagt med kun én ukes ferie vekk fra hagen. Jeg dukket ned i frøkataloger, satte dekoderen på opptak hver gang det gikk hageserier på TV, og druknet en slags dårlig samvittighet for hagen min i hagemagasiner.
Den gamle lidenskapen blusset selvfølgelig opp igjen for fullt og kjæresten fikk mulighet til å bli kjent med mitt helt ekte og sanne, hage-meg. Kanskje det stemmer at den første brusende forelskelsen varer i 2 år og så kommer virkeligheten tilbake?
Det føltes i hvert fall som å komme ut av en slags ammetåke, og det har jeg tross alt mye erfaring med. Sikrere enn noen gang på at jeg vil bli gammel med kjæresten min, ble jeg nesten litt bekymret for om han skulle ville det samme når han oppdaget at golfpartneren ikke var til å rikke ut på golfbanen før juni nesten var over. Men under over alle under, det ser ut som at kjærligheten hans er sterk nok til å takle hage-meg selv på det mest intense!



Jeg møtte denne våren med en brusende hageenergi som gjorde meg immun mot både klokken og knotten som svermet opp hver gang solen forsvant for kvelden. Den ene hageideen avløste den andre og fra snøen omsider gikk, fikk hagen mer fokus enn noen gang tidligere. Det er som en pendel som har vært i ubalanse og vippet alt for langt den ene veien. Nå har den uunngåelig slått kraftig tilbake. Til neste år kan sikkert kjæresten min puste lettet ut over en mer balansert tilværelse. 

Men at det blir hageprosjekter da også, ja det er skråsikkert! Bare ikke riktig så mange som i år :)

Og årets hageprosjekter?


Vel, kjæresten min har hjulpet meg masse. Han har pendlet mellom meg og golfbanene mens jeg standhaftig har slått rot i hagen. Nå kjenner jeg endelig at jeg kan løfte blikket og se over hagegjerdet. Golfkøllene mine har fått svingt seg og når vi kommer tilbake etter en runde står hagen der i full blomst og ønsker oss velkommen hjem.



Jeg skal vise dere hageprosjektene også, men det får bli i senere innlegg - og kanskje den 5. august når vi skal ha åpen hage.








torsdag 16. mars 2017

Den store hengebjørken



Jeg har lyst til å fjerne den store hengebjørken. Den som står midt mellom kjøkkenhagen og urtehagen.

Den er egentlig veldig fin. Den har to stammer og lange hengende bjørkeris som dingler over urtene. Den danner et naturlig tak og skaper høyde i hagen. Fuglene flyr inn og ut mellom greinene og kattene klatrer så høyt de tør i sin lek, på jakt etter spenning. 
Så langt er alt vel, men bjørken påvirker hagen både positivt og negativt. Selv om den bidrar masse til dyre- og insektlivet i hagen, så legger den også kjepper i hjulene for både urter og grønnsaker. I tillegg tar den vårsolen litt tidlig fra den sørvendte verandaen, og det er ikke greit når man bor på et sted hvor åsen sluker solen allerede klokken åtte om kvelden.
Nei, da blir man litt desperat etter å ta vare på alle solstråler. Og det gjelder vel både meg og urtene mine. Og om ikke skyggeeffekten skulle være nok, så har den et voldsomt invaderende og tørst rotnett. Den har nå stukket røttene sine opp i samtlige kasser både i urtehagen og kjøkkenhagen. Der bruker den tiden flittig på å suge til seg av alt den finner av fukt og godsaker. Det hjelper ikke at jeg kuperer røtter så sevjen spruter om våren. Den lager nye før jeg får snudd meg.


Jeg håper at jeg ikke kommer til å angre meg. Det mangler ikke på trær hverken i hagen eller utenfor. Fuglene kan sitte et annet sted. Det samme kan alle de tusenvis av bittesmå skapninger som sikkert har bjørken som sitt eget hjem og spiskammers. Best å ikke tenke så hardt på dem akkurat nå.

Det stakkars fine bjørketreet må altså ned, men jeg har planer om å nyttiggjøre meg hele treet. Ingen ting skal gå til spille. Alt riset er det fint å lage hagepynt av. Dørmatter også, om jeg skulle få ånden over meg. Bjørk råtner så sakte at dørmattene blir riktig holdbare. Eller jeg kan bruke riset til å flette en karm rundt åpningen til kvisthulen min...
Jeg vil uansett spare noen lange biter av stammene til bruk i hagen. Akkurat hva de skal brukes til har jeg ikke fundert ut enda, men det dukker nok plutselig opp en idé i hodet mitt.

Stumpene skal få stå igjen med litt høyde.
Med en plate på toppen kan det bli et fint bord for en stor krukke eller flere små.
Resten blir nok ved, og skulle det bli igjen noe brask går det i kompostkvernen og resirkuleres i hagen. Så gjør den fortsatt nytte for seg i noen år til, den store bjørken.


Vi tar den ned før vårsolen tiner bakken. Når livet vender tilbake til Fagertunhagen om en måned eller to, er den borte. Lyset blir litt skarpere for sitrontimian og mynte. Solen kommer til å bade dem med varme stråler hele dagen. Røttene vil kjenne at det stramme grepet fra bjørken begynner å slippe taket. Langsomt vil de oppdage at kampen om vann og næring er over. De er endelig enerådende i kassene sine igjen. Det var slik det skulle være. Stekende sommersol på aromatiske urter. Sol på verandaen og sol i hjertet.
Jeg håper det betyr at både grønnsaker og urter vil vokse seg store og robuste. En bugnende urtehage full av dufter og smaker er det jeg ønsker meg. Knasende sprø knutekål og søte erter i grønnsakshagen. Minimais og blå poteter. Ja, og mer sol på verandaen mens jeg venter på sommeren.